De fleste i kongeriket Norge ser sammenhengen mellom penger og bil – på en eller flere måter. Likheten mellom lykke og bil kan være noe vanskeligere å få øye på. Men den er der, i form av noe som kalles "mental payback". La meg forklare:

For mange år siden eide jeg en gammel Mercedes. Årsmodellen var 1978 og typen het 280 S W 116 – for dem som er litt inni bilhistorie. For dem som ikke er det, kan jeg fortelle at bilen av onde tunger ble omtalt som "sigøynercontainer". Det var nemlig denne modellen som ofte ble benyttet av folkeslaget til å trekke digre campingvogner på kryss og tvers i landet.
Nå er det engang slik at Mercedes har et slags ufortjent godt rykte mht. totale bilkostnader. Jo da, de er stort sett driftssikre. Historiene er imidlertid dekket med taushet når det kommer til kostnadene som oppstår når dritten endelig stopper. Det er liksom ingen som i fullt alvor vil innrømme at de har kjøpt "pus i posen". Man har da stolthet, må vite!

Alle som har hatt eller har en gammel bil kan berette ett og annet om kostnader. Det er liksom en uskreven regel, dette: Har du vært så teit å kjøpe en gammel bil av nostalgiske grunner, så skal alt være dyrt og vanskelig. Bare å kjøpe deler til denne gamle bilen var et prosjekt i seg selv. Først måtte jeg bruke en formue på telefonsamtaler for å finne ut hvem som kunne skaffe en duppeditt som jeg ikke visste navnet på. Etter mye strev fant jeg en villig sjel som kunne hjelpe til med dette. Jeg passet selvsagt på å få et prisoverslag på delen. Prisoverslag har imidlertid den leie egenskap at de kun er et… ja nettopp – overslag, og slikt tipper som regel ikke over i kundens favør. Men delen var nødvendig for at bilen skulle gå. I samme øyeblikk som jeg betalte, forsto jeg at videre utskeielser denne måneden var utelukket. Det eneste som kunne gjøre det verre var tanken på dyre beroligende medikamenter – som der og da virket nødvendig.

Bensinforbruket var et kapittel for seg selv. Hvordan noen kunne ha råd til å trekke campingvogner på størrelse med Oslo Plaza med slike biler, det er for meg fortsatt et ubesvart spørsmål. Her snakker vi nemlig ikke om noe blyfritt søl, men derimot reinspikka 98 oktan miljøfiendtlig fludium. Suppa rant unna med en mengde på 1,5 liter pr. mil i snitt. Som om ikke det var nok, så var volumet på tanken hele 97 liter! Det var like før den lokale bensinstasjonen bød på bløtkake og hornmusikk de få gangene jeg hadde råd til full tank. Jeg tør nesten banne på at jeg i stor grad finansierte julebord helt opp til regjeringsnivå. Dette var tydeligvis ikke godt nok, for helt på tampen av min karriere som Mercedes-eier bestemte forgasseren seg for å være ekkel. Forbruket økte til 2,5 liter på mila, noe som fikk meg til å vente på invitasjon til generalforsamlingen i Esso. Tiden var inne for å selge doningen. Det siste jeg så til Mercedesen var da den ble fraktet bort på bilhenger av den nye eieren. Den kvelden feiret jeg med et lite glass konjakk. Senere fikk jeg vite at mannen hadde bygd om kjerra slik at den kunne kjøres på diesel og at alt fungerte perfekt. Da fikk jeg beskjed av samboeren min om å forlate heimen et par timers tid. Jeg var visst ikke til å være i hus med.

Hva pokker har så alt dette med lykke og "mental payback" å gjøre?
Vel – de fleste med litt interesse for bil kjenner til gleden av å ha en vakker doning. Når man for eksempel har stått i timevis med bøtte, svamp, polérgarn og alskens pussemidler. Ryggen verker og svetten siler – men det er liksom verdt det. Når man sklir gjennom sentrum i en bil som etter hvert er ganske sjelden å se på norske veier, og den skinner klarere enn soloppgangen i Japan – da glemmer man alt av banning, innsats og kostnader. Og så ser man alle de beundrende blikkene man får. Ungdom som plutselig får et annet syn på gamle biler. Eldre mennesker som nikker anerkjennende til gliset. Det er dette som kalles "mental payback" – og den kan ikke måles i penger.

Om dette kan kalles "lykke"?
Vel – for meg var det en slags lykke. For andre var det galskap. Men kan vi snart være enige om at "lykke" er noe som er høyst individuelt?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende